Langt inni skogen der står det ei gran,
ei fin lita frøken midt inni en klan
tå høgreiste stamma som står der og myse
og stenge for sånn at ho itj får sjå lyse.
Ho har prøvd å sei: dem må bøy sæ te side,
– men dem ska visst stå rak i uendlie tide.

Ho står midt i skogen, men e litt ilein
når snøn tynge ne både småkvist og grein.
Ho står blant di andran, men e litt i skyggen
lengst ned mot bekken mot fukta og myggen.
Ho e no så lita at når dem miste lauve
og strør det ikring så får ho det i haue.

Ho skulla ha stått på ei litt åpen slette
– da kunn hennes skjønnhet ha komme te rette
Der kunna onga ha dansa i ring
og sønge litt for ho om de vakraste ting.
Der kunn ho slept fram alt vakkert som fins
– da kan det hend det ha komme en prins.

Ho har sine drømma – ho veit ka ho bær,
men ho sei itjnå om det, drømmen e litt for kjær
Dem andran kan ødlegg di drømman ho har
– sist gång ho nevnt nå sa dem ho va rar.
Ho bær på en skinandes hemmelighet
Det e ingen som sjer, det e ingen som vet.

Skogen ikring vet itj ka den kan vente
– fordi dem sjer berre ei helt vanlig jente.
Ho står sånn og verke etter da’n og timen
da ho ska få vis dem den innerste kimen.
Den da’n ska ho vis dem: ho e lik en rubin
Da ska dem snu sæ og sjå korr ho skin.

Den plassen ho står på e kjedlig og grå,
men hit ska dem kommå – berre for å sjå…..
Dem vil værra i skinne når ho står i flor
for all vil no sjå kor det vakre gror
Sjøl ska ho stå som en vakker mimosa
for ingen kan tru at en granblomst e rosa

Tekst:Ane
Foto: Øyvind Blomstereng